Julekos

Kjersti i buret, ække lett å lure.

Etter den søte kløe, og så videre ... Selv om jeg ikke har vært i Norge denne jula, har det ikke vært mangel på julegodterier for å si det sånn. Kanskje har jeg spist litt mindre ribbe enn en gjennomsnitts totning, men en god mengde tilsendt smågodt, sjokolade og potetgull har gjort opp for den forskjellen. Så nå da, nå blir det smalhans igjen. Vi reiser til Kuala Lumpur i morra, og der skal vi unne oss litt luksus på fancy hotell, med treningssenter, så vi har ingen unnskyldninger for ikke å riste litt på rumpa og prøve å trene av oss ekstra kosekiloer.

Enda godt ...

... at jeg ikke er hjemme i kveld. Jeg hadde jo ikke klart å bestemme meg for om jeg skulle ha vært på konsert fra Grand, Puben-fest eller på Chaplin. Nei, haff og huff, like greit å være borte på slike dager. Det er jo omtrent hver dag at absolutt alle man kjenner er ute på Gjøvik samme kvelden. Hver eneste dag det. Jada.

Jul på Toten vs. jul i Thailand

Denne jula har jo virkelig ikke vært som tidligere, ene og alene fordi jeg befinner meg i Thailand. Men, hva har vært likt og hva har vært forskjellig? La oss ta en liten oppsummering av julaften.

• På formiddagen hjemme i Norge ser jeg Tre nøtter til Askepott, mens jeg leser julehefter og spiser godteri fra julestrømpe. I Thailand så jeg Tre nøtter til Askepott på mac´en, mens jeg leste julehefter og spiste godteri fra julepakkene hjemmefra.

• Hjemme feirer jeg jula sammen med familien og gode venner, mens her feiret jeg jula sammen med kjæresten. Det beste hadde vel vært en kombinasjon der.

• Hjemme har vi ikke julenisse, mens her nede fikk vi en forfyllet stamkunde i nissedrakt med filtskjegget på vranga. Koselig læll da, han hadde jo med gaver i sekken!

• Og aprospos gaver, så hadde vi nesten flere å åpne her nede enn hjemme, takket være ivrig familie og et dyktig postverk. Til og med gløgg fikk vi tilsendt, så vi fikk smaken av jul der også.

• Maten forøvrig var totalt forskjellig. Hjemme er det ribbe, pølse og surkål som gjelder med riskrem til dessert, mens her på hotellet var det "julebuffet" med fisk, kalkun, kylling, skalldyr og frisk tropisk frukt til dessert. En god del sunnere her altså, om man da ser bort i fra den halvkiloen med smågodt som ble trøkt i trynet tidligere på dagen.

• Optimalt sett synes jeg det skal lave ned litt snø på julaften for å skape den perfekte stemningen, her i Thailand regnet det katter og bikkjer, så ingen poeng til østen der altså.

• Og sist med ikke minst pleier vi alltid og samles etter midnatt på stabburet til Sørums, en kjær og gammel tradisjon. I år brukte vi tida etter vår middag til å Skype hjem til Norge. Vel anvendt tid, men jeg savnet julenachspielet.

Det har vært rart å ikke feire jule med familien og vennene mine, men til gjengjeld veldig koselig å feire jul sammen med kjæresten. Jeg har nesten drømt om ribbelukt, og da vi Skypet med Totenvika rett etter deres julemiddag i går, kunne jeg nesten kjenne surkålen gjennom skjermen. Jeg velger nok hjemmejul til neste år.

God jul!

Håper alle der hjemme (og andre her borte) får ei trivelig jul. Vi har laget en julehilsenfilm som kan sees på Beckback-bloggen!

Klemmer fra Kjersti

Kjole på avveie

Hot i blått, kunne man i dag lese på minmote.no, og artikkelen kunne fortelle at koboltblått var den nye it-fargen for julas selskaper (og på den røde løperen for de som lefler med sånt). Flaks at jeg fikk sydd meg en penkjole i nettopp den fargen for bare noen uker siden da. Uflaks at den er borte.

Kjolen ligger i posen sin og sammen med den ligger en pose med en helt perfekt tynn bolero, som jeg leita superlenge etter for å finne, og som ikke kostet meg stort en gang. Problemet er at jeg la fra meg disse posene i skapet på det siste rommet vi bodde på Ko Tao, slik at den ikke skulle ligge for lenge i bagen å bli skrukkefille. Det neste problemet var at jeg glemte å pakke posene ned i bagen igjen da vi skulle dra. Fillern hakke meg tut!

Noen ganger hadde jeg rett og slett fortjent en liten omgang juling. Vi har ringt til plassen, men må ringe tilbake i morra på selveste julaften, for at driverne skulle få tid til å snakke med de som hadde vasket ut av rommet etter at vi forlot det. Så da blir det spennende å se om vaskedamene i Thailand(land) er ærlige eller ikke. La oss håpe det!

EDIT: Kjolen er lokalisert og blir sendt til hotellet vårt her i Phuket. Da blir det jul i år også :)

Jul i Thailand

Det har blitt lille julaften her i Thailand og vært det noen timer allerede. Vi har spist frokost, toast og egg som seg hør og bør i jula (eller det er jo det vi spiser hver morgen), og vi har åpnet noen fantastiske pakker fra Norge. Men utenom det, er det foreløpig ingenting som tilsier at det er julaften i morra, men som kjent så får man det ikke bedre enn man gjør det til selv. Nå skal vi ut på julepyntjakt, slik at hotellrommet får et litt mer julete preg, selv om det kan være vanskelig med mintgrønne vegger og rosa gardiner. Og i pakkene fra Norge var det flere innpakkede julegaver som vi skal legge under det vi måtte finne som ligner mest på et juletre. Det blir nok jul i år også :)

Og heldigvis har vi YouTube!

Kaloriregler for julen

Mottok disse reglene på mail, og har tenkt å følge dem slavisk.

1) Dersom du spiser noe og ingen ser det, har det ingen kalorier.

2) Dersom du drikker lettbrus sammen med en sjokoladeplate, vil kaloriene i sjokoladeplaten bli nullet ut av lettbrusen.

3) Dersom du spiser sammen med andre, teller bare de kaloriene du spiser mer enn dem.

4) Mat som inntas for medisinske formål (som f.eks. Mojito, solbærtoddy, varm sjokolade, rødvin, bailey´s etc.) teller ALDRI.

5) Jo mer du feter opp de som til daglig er rundt deg, desto tynnere virker du selv.

6) Mat (f.eks. pottis, peanøtter, brus, sjokolade og smågodt) som inntas som en del av underholdningen ved å se på film eller video eller høre på musikk, inneholder ikke kalorier fordi de ikke inntas som mat eller føde, men som en del av en underholdning.

7) Kakestykker og småkaker inneholder ikke noe fett dersom de brytes opp og spises bit for bit, fordi fettet fordamper når de brytes opp.

8) Alt som slikkes fra kniver, slikkepotter eller skjeer mens du lager mat, inneholder ikke kalorier fordi det er et ledd i mattilberedelsen.

9) Mat med samme farge har samme kaloriinnhold (f.eks. tomater og jordbærsyltetøy, kaffe og sjokolade)

10) Mat som er frosset inneholder ikke kalorier, fordi kalorier er en varmeenhet.

Gledelig jul!

Noen favoritter

Jeg er veldig glad i Marit Larsen, og selv om dette er en gammel innspilling er den fortsatt like genial. Kassegitar, kamera, et par musikkvenner og vips har du en super musikkvideo. Hun har også spilt inn et par versjoner til fra andre stedet i Oslo, du finner alle på YouTube.

Her er en annen favorittartist. Flinke mannen.

Leserstorm :)

Beckback-bloggen vår har virkelig hatt storinnrykk av nye lesere i dag, ene og alene på grunn av denne saken. Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor mye media kan styre. En av forutsetningene for å gjøre intervjuet, var at bloggen ble nevnt i saken. Man må jo benytte muligheten når man har den, og vi bruker såpass mye tid på å skrive, filme, fotografere og redigere, at det er ekstra gøy at flere finner fram til oss. Kanskje til og med noen kommer tilbake en annen dag :)

7600 (klokka 11:52 norsk tid) klikk har det vært på Beckback i dag, normalt har vi kanskje rundt 100-200 faste lesere. Til og med denne lille Kjersti-bloggen har 8-10-doblet antall klikk i dag, ene og alene på grunn av en link på reisebloggen.

Har fått en del koselig tilbakemeldinger fra ulike kanter i dag også. Det setter jeg veldig pris på. Jeg er veldig fornøyd med hvordan intervjuet ble, men har vært litt spent på reaksjoner, for som jeg nevner i saken er det ikke alle som er enige med meg i alle mine valg.

Så langt en veldig fin dag i Thailands-bukta.

Julegaver til de som har alt

Har du problemer med julegavene?
Vel, det finnes svar paa dette problemet:

Gaver med mening

Gi med hjertet

Foruts symbolgaver
Bare et lite tips.

To all my loved ones

Rooolige dager

Det begynner å bli noen dager siden jeg skreiv noe her på bloggen. Egentlig ikke så rart, for vi gjør egentlig ingenting, og tenker heller ikke så mye på så mye. Det er sol på dagen - vi soler oss. Det blir kveld - vi spiser middag og legger oss. Et par kvelder har vi skeiet ut med et par øl. Voldsomme greier. Det mest spennende jeg har opplevd de siste dagene, var å få hai på fiskestang. Det var riktig nok en liiiiten babyhai på litt over halvkiloen, men likefullt ...

Det er visstnok advent om dagen, men det har vi ikke merket så mye til. En av de siste kveldene Lars og Susanne var her kjøpte vi fire lilla lys og brant de ned. Tror det var en mandag egentlig, men vi kan jo ikke følge alle regler som finnes heller :) Gledegruer meg litt til jul da. Første jula som ikke feires i Totenvika for min del, og det kommer nok til å bli litt stusslig. Kommer til å savne å våkne opp til julestrømpe med julehefter og godteri, Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjerna på TV (de siste åra har jeg ikke kommet meg opp til Disney) og deilig lukt av julemat hele dagen. Og jeg kommer til å savne familie og venner ekstra mye disse dagene. Men det er litt av prisen å betale for å oppleve en sånn reise som vi er ute på.

Vi gleder oss til pakker da! Det kommer noen pakker i posten hjemmefra, og selv om jeg er 30 synes jeg det er kjempestas :)

Syden!

Da stikker vi til syden. Kanskje et litt udefinert begrep, men det nordmenn opprinnelig mente med syden var vel et sted der du kan ligge på en sandstrand, bli brun, bade og ja, egentlig bare det. Are Kalvø skreiv ei ganske godt beskrivende bok (tittel: Syden) om dette fenomenet for mange år siden - verdt å lese! Uansett, Ko Samet, Thailand er i syden og dit skal vi nå, og vi gleder oss!

Skal møte Susanne også, det blir kjempekoselig :)

Hvit måned oppsummert

Innledning: Jeg (og delvis PE) startet 1. novemeber på en plan om å ha en sunn, hvit måned. Det skulle ikke drikkes alkohol, spises drittmat, godteri eller andre søtsaker. Hvordan har nå det gått?

Kjerstis resultater:

Drittmat: En halv liten pizza en kveld. En bit hund eller katt ved et uhell.

Alkohol: 5 store øl avslutningskvelden i Beijing, 5 små øl fredagen i Halong Bay, 2 glass vin og 2 mojitoer lørdagskvelden på Cat Ba Island og 5 små øl fredagen i Hoi An.

Søtsaker: En crème brûlée en kveld og en halv sjokolademoussekake en annen kveld til dessert.

Godteri: Ikke noe, nada, none, null, zip, zero!

Drøfting: Vel, helt uskyldshvit har ikke måneden vært, men ferie og tilgang tatt i betraktning er det jammen ikke langt unna! Alkoholinntaket høres kanskje ikke så veldig bra ut, men det er så fort gjort på ferie og når ølen koster 4 kroner, å drikke det til maten nesten hver dag og det har jeg ikke gjort en eneste dag! Langt unna normal backpacker-stil i alle fall.

Konklusjon: Jeg vil si det er nesten godkjent. Veldig bra på mat og godteri, ikke helt hvitt alkoholmessig, kanskje mer eggeskallsfarget eller beige. 3-4 kilo i minus :)

Sjekk ut de nye klærne våre!

Vi har blitt målt og vurdert, vi har tegnet og forklart og til slutt sto vi der med en bunke nye klær. Hoi An er en skredderby, og jammen har vi skreddet oss. Resultatet finner du på BeckBack-bloggen!

Jeg har ikke klaus!

I dag har vi vært og sett på Cu chi-tunnelene som ble brukt av den vietnamesiske motstandsbevegelsen (Viet Cong) under Vietnamkrigen. Dette er et nettverk av små underjordiske ganger de smatt ned i hver gang bombene fra amerikanerne nærmet seg. Det vi ser på bildet her er fra den delen av tunnelene med best (!) plass. Det er ca 1.20 høyt her, og ikke spesielt bredt. Jo dypere de kom, jo mindre plass fikk de. Vi fikk prøve oss på deler av nettverket, ca 140 meter i gåsegang. Det var mørkt som natta, vi så virkelig ikke en døyt, og måtte føle oss fram langs veggene. Det var veldig spennende, litt slitsomt, ekstremt varmt og ikke skummelt! Tøff, ja :)

Jammen, dette gikk jo veldig så bra!

Nyfrisert. Og grunnen til all sminka og kjolen, kan du snart lese mer om på BeckBack-bloggen.

Det viste seg at det virkelig var unødvendig å grue seg til å gå til frisøren her i Vietnam. Etter litt research og en magefølelsesjekk, valgte vi å dra til Color Haus hair studio. De skulle være veldig gode på farge, noe som passet bra ettersom jeg hadde et voldsomt behov for å bli kvitt en gruelig stygg ettervekst i tillegg til klipp av slitte tupper. PE har bare veldig mye hår og trengte en skikkelig runde med tynnesaksa. Inn kom vi, time fikk vi på flekken og etter det ble det bare bedre. Tre ulike frisører/stylister var innom håret mitt og gjorde sin greie; to damer og ei skrulle, alle tre vannvittig dyktige og trivelige. Engelsk snakket de også, så det var ikke noe problem å forklare hva jeg ønsket. Og ikke minst, så var alle veldig fine på håret. Trygghetstegn. Vi ble enige om en mørkebrun grunfarge med litt lysere folie-highlights, en god kur mot sytrådtørt hår og klipp, vask og føn. Et kvartes hodebunnsmassasje under vasken inngikk visst også - deilig! Et par timer seinere gikk jeg ut av salongen mer fornøyd enn jeg noen gang har vært etter et frisørbesøk. Kjempefornøyd. Tror ikke jeg hadde fått bedre, mer gjennomført behandling hos Jan Thomas en gang. Og best av alt - hele moroa kom på 422 NOK. Haha.

Klippe, klippe, sa kjerringa

Å gå til ny frisør er alltid like skummelt, men noen ganger er man bare nødt. Som nå. Problemet er at det ikke bare er snakk om å finne en ny dyktig frisør. Jeg må finne en ny dyktig frisør, som også forstår engelsk OG har vært borti ikke-asiatisk hår tidligere. Interessant. Heldigvis er det flere enn meg som har hatt samme problemet i Ho Chi Minh, så det finnes noen forslag på salonger på internett, men det er jo ikke godt å vite hvordan det blir. Jaja, noen sjanser må man ta her i livet. Jeg kommer med update på resultatet så fremt jeg ikke er opptatt med krampegråt i fosterstilling.

Alltid seint ute

Kanskje en litt merkelig overskrift for dere som kjenner meg godt, men tanke på at jeg alltid er alt for tidlig ute til alt som skal skje, men det er ikke fysisk oppmøte jeg snakker om. Nope. Det er internett. Jeg bruker internett mye og blir fort hekta på ting, men hver gang jeg føler at jeg begynner å bli skikkelig "god" på noe, er det allerede noe nytt som har dukket opp og er mye bedre.

Etter å ha brukt e-post og msn ei god stund, og blitt ganske flink også, var det noen som fortalte meg at MySpace var noe man ikke kunne la være å bli medlem av. Neivel tenkte jeg og opprettet en enkel profil. Jeg forsto vel raskt at dette nok var et mer nyttig verktøy for de som vil ha musikken sin ut til folket, men det var jo litt artig å finne igjen gamle kjente også. Og etter relativt lang tid begynte jeg faktisk å få litt sansen for og teken på det.

Men ... da var plutselig MySpace ut. Facebook var det nye store nå, ble jeg fortalt. - Hva pokker er nå Facebook, tenkte jeg (dette var litt før det ble livsviktig i Norge, og det sto ikke så mye om det i media ennå), men skjønte jo at jeg måtte prøve. Jeg følger jo med i tiden, forventer jo effektivitet. Etter en litt trang start kom jeg etterhvert i siget, og Facebook ble en del av hverdagen. Etter dette har Facebook stadig utviklet seg, stadig blitt bedre og spesielt når man bor i utlandet eller reiser er det en super måte å holde kontakten med folk hjemme på (dette sier jeg selvfølgelig ikke for å forsvare alle timene med Mafia Wars, Farmville eller poker, men det er en måte å holde kontakten på det også - jeg fertilizer jo tross alt mine venners crops).

Og så kom Twitter. Forbanna greia som jeg ikke får teken på. Jeg har selvfølgelig prøvd, men får det liksom ikke til å svinge. Og ikke nok med det. Før jeg har fått muligheten til å gi Twitter en siste sjanse, så fikk jeg i dag høre at det er Google Wave som er "the big shit" om dagen. Så nå har jeg da et kjempeproblem. Skal jeg først bli god på Twitter, for så å finne ut hvordan jeg skaffer meg tilgang til og bruker Google Wave, eller skal jeg hoppe rett på den nye hypen? Eller, tør jeg, eller kan jeg, være litt gæær´n, og se at dem bare glir forbi ...?

Per-Erik - Kjersti 10 - 0

Foto: seierherren Per-Erik

Aaaarrrg! Jeg har i lang tid innbilt meg selv at jeg er relativt flink i de fleste ballspill. I alle fall flink nok til å lett slå en kreativ datanerd og musiker av en kjæreste i hva det måtte være av spill som inneholder baller, kuler eller andre runde objekter. En av de første kveldene vi møttes spilte vi faktisk biljard, og jeg mener bestemt å huske at jeg var laaangt bedre enn han (eller så var det at min promille var hakket lavere enn hans, men sånne detaljer henger vi oss ikke opp i). I kveld har vi tatt opp igjen biljardtråden, og sjelden har jeg gått på større nederlag ... 10 runder ble gjennomført i 2. etasje på den svært populære og kule restauranten/baren Tam tam café, og ALLE ble vunnet av Per-Erik. Det var liksom ikke close en gang. Siste runden klarte jeg å få den svarte ned i det riktige hullet, men jammen meg føyk den hvite etter. Fy, veldig! Heldigvis har jeg (tilsynelatende) blitt en mye bedre taper på mine eldre år, men ååååå.

Jeg er en pinglete tøffing

- Juu want morobaaik? Svaret til hver og en av de utallige mopedutleiemenneskene her i Vietnam, er et klart og tydlig nei. Etterfulgt av en "jeg tror du er fullstendig tullete som tror at jeg skal kjøre moped i denne galskapen av trafikk dere har her i landet"-tanke. Trafikken har jeg forsåvidt beskrevet tidligere, her. Jeg må nok innrømme at jeg har en iboende skepsis til alt som går fort og spesielt på to hjul også hjemme i Norge, men spesielt her som det ikke finnes en trafikkregel å oppspore what so ever, er jeg relativt bittelitt livredd. Mindre redd ble jeg ikke da skreddern min rakte meg en hjelm tidligere i dag, og meddelte at jeg skulle hoppe bakpå hennes scooter for å kjøre bort til der alle sydamene hennes holdt til, da det ville være enklere for de å tilpasse kjolen min mens den satt på min kropp. Litt blank i øya og med millioner av "worst case scenarios" i hodet spurte jeg om ikke Per-Erik kunne bli med også (tross alt greit med et par ekstra øyne for at kjolen skal bli finest mulig), men det måtte jeg skjønne at ikke gikk an, for det var jo bare plass til to voksne mennesker på motorbiken hennes. Okei, er det sånn jeg skal dø, tenkte jeg, før stoltheten tok over og jeg hufsa opp kjolen og satte meg overskræfs bakpå (jeg kunne rett og slett ikke fortelle en vietnameser at jeg var redd for å kjøre moped, hun ville jo trodd jeg var idiot). Det viste seg at det slettes ikke var skummelt å sitte bakpå, det var faktisk ganske så moro skal jeg innrømme, og enda morsommere var det å se 6-7 minidamer i et lite hull i veggen av ei systue, trylle fram den ene flotte kreasjonen etter den andre på null komma niks.

Kjolene ser ut til å bli fine, og i morra har jeg blitt enig med Per-Erik om at vi skal leie oss et par mopeder og cruise litt rundt for å ta bilder. Og, viktigst av alt: vi har funnet en svenske som bor her og driver restaurant, så på én dags varsel kan han diske opp med svensk mat. Så i morra kveld skal vi spise kjøttboller i brun saus med potetmos og tyttebærsyltetøy. Noen ganger er livet bare helt perfekt.

Nye lokale talenter

Fant en til jeg, gitt. Tror han er fra Øverskreien han her.

Okei, én til da, men dette blir den siste. Fantastisk artig!

Slækkedag

Det som er så deilig med å reise så lenge som vi gjør, er at vi trenger ikke på død og liv gjøre noe hele tida. Er man på ferie i bare ei uke vil man få mest mulig ut av dagene - det trenger ikke vi! Og heldigvis for det. Vi spiste middag på en vannvittig tøff restaurant i går, og etterpå satte vi oss nede i baren tilhørende samme sted. Der ble det både 5 og 6 øl, og kanskje enda en (so much for hvit måned, men jeg har ikke spist godteri da!!), alle disse for den nette sum av 50 kroner. Skummelt. Dermed ble dagen i dag noget rolig. Vi hadde skredderavtale klokka 3 og skomakeravtale klokke 4 (jada, skreddersydd skal det være), men utenom det ikke en døyt på timeplanen. Jeg brukte mye av min "gjøre ikkenoetid" på Youtube. Jeg blir like stolt hver gang jeg ser sambygdinger imponere på tv.

Veldig moro live og veldig moro på skjerm. Vi har funnet ut at vi faktisk akkurat rekker ekstrauka til Urbane Totninger neste sommer (gitt at de faktisk spiller ei uke ekstra også til sommern, og det må de jo), så det gleder vi oss til.

Her er en annen kar som alltid imponerer. Kan det bli bedre enn dette da, KnutA?

Ah, deilig med litt god underholdning på en slækk dag. Deilig med litt totning. Og godt med Cola Light. Masse Cola Light ...

Frogger - in real life

Husker du det gamle dataspillet Frogger fra 80-tallet? Du skulle lede en frosk over veien og unngå at den ble overkjørt av biler som kom i begge retninger. Akkurat slik er det å krysse veien i Hanoi. Bortsett fra at det i tillegg til biler også er et lass med scootere, sykler og ymse andre framkomstmidler. Det er faktisk fotgjengerfelt enkelte steder her, men de teller ikke, så det er bare å begi seg ut i det. Jeg har funnet ut at trikset er å vise klart og tydelig hvor du er på vei og stole på de som kjører - de kan denne trafikken! De sikter på rumpa di (heldigvis, da ser de meg i alle fall) og forventer at du beveger deg framover. Så langt har det fungert, og denne frosken lever ennå.

Gooooood morning Vietnam!!

Ah, så deilig å komme til Hanoi! Folk maser og tuter og skal selge deg ting her også - men de gjør det med et smil! Maten er god, folka er fine, gatene er spennende, været er deilig, vi er glade og livet leker. Stort bedre enn dette kan man ikke ha det.

Vanskelig å være utlending

Etter å ha vært litt over to måneder på reisefot, og spesielt tre uker i Kina, får jeg stadig mer forståelse for hvor utrolig vanskelig det må være å komme til Norge som innvandrer. Selvfølgelig er det å umulig å sammenlikne det å være på ferie noen uker i et fremmed land med det å faktisk prøve å få innpass i et nytt samfunn, men vi har fått føle bittelitt på fremmedfryk og hat. Spesielt i Beijing var det vanskeligere å være turist enn noe annet sted vi har vært. Du får rett og slett følelsen av at de som bor der ikke liker deg.

Ikke er det lett å få taxi, de rister på hodet og tar med kineseren som står ved siden av deg i stedet. "Alle" prøver å lure oss for penger, om det så er kjøpmannen på gata, taxi-sjåføren, klesselgeren eller svært hyggelige mennesker som tilbyr seg å vise deg rundt, og før du veit ordet av det har du drukket te i onkelens tehus og sitter igjen med ei veeeldig stor regning. Du blir oversett i køen på postkontoret og butikken, og høster stygge blikk overalt. En veldig uvanlig og ubehagelig følelse. Jeg ser på meg selv som stort sett snill og grei, og det at noen antar at jeg er en dritt, eller bare ikke liker meg på grunn av hudfargen min er bare veldig veldig kjipt. Tenk på de som har det sånn hele livet. Huff.

30 hvite dager

Jeg ble så påvirket av den rene, pene snøen som falt over Beijing i dag tidlig, at jeg bestemte meg for å behandle kroppen min pent i 30 dager. Ikke noe alkohol, godteri eller junk food! Kunne selvfølglig dratt det lenger og kuttet ut alt som heter karbohydrater, men nesten all mat her er basert på ris eller nudler, så det ville nok blitt litt vanskelig ... Og hvorfor gidde å blogge om dette, tenker du? Fordi da blir presset større til å klare det selvfølgelig :)

Shhh, ikke si det til noen ...

... men jeg har blitt litt forkjøla!

Jeg mener, når Kina er redd for Facebook, hva skjer om de tror jeg har fått svineinfluensa? Jeg hoster litt, har litt sår hals og er litt mer tummelumsk enn vanlig, men overhodet ikke noe alvorlig. Hvordan i alle dager skal jeg klare å forklare dette på kinesisk? Eh, tror ikke det. Holder meg inne et par dager bare jeg. Bedre med 2 dager i senga med CSI på kjære Mr Mac enn 8 dager på kinesisk isolat. Pråtæs :)

Nettproblemer

Det er nok ikke lett å være kinesiske myndigheter. Hver eneste dag popper det opp nye nettsider som tilbyr tjenester for å jobbe seg rundt den omfattende internettblokaden i landet her, og jeg kan se for meg det er litt av en jobb å finne fram til alle disse og sperre de også. Nettsteder som Facebook, Blogger, Myspace, Youtube og Twitter er ikke tillatt i Kina, noe som gir oss litt problemer med å oppdatere blogger og facebook-sider. Vi har jo ikke akkurat tenkt å bruke nettet til noe skummelt, men har lyst til å vise fram bildene vi har tatt på den Kinesiske mur og sånn. Jeg har forstått det sånn at alle nettsider der noen kan skrive noe om demokrati, sex eller Tibet ut til andre deler av verden er blokkert. Supert ...

Jeg prøver nå å legge ut dette innlegget via en nettside som ennå ikke er blokkert, men jeg veit ikke helt om det fungerer. Vi har fått til å lese litt på Facebook og bloggene, men ikke laste opp bilder eller noe særlig mer enn det. Men, vi lever og har det bra :) Og det må det vel være lov å si i fra om.

Lever livet

Jammen har det vært smått med oppdateringer her den siste tiden. Ikke så rart egentlig med tanke på at vi har vært ute på ymse forskjellige øyer i Stillehavet med svært beskjedne internettoppkoblinger. Nå er vi i Japan, og her er det selvfølgelig internett i massevis. Det er faktisk så mye internett at det er gratis, og for sånne datanerder som oss er jo det himmelen. Vi trodde forøvrig Tokyo skulle være grisedyrt, men det stemmer ikke i det hele tatt. Det er veldig enkelt å leve billig og godt også her, så vi lever herliglivet som backpackere på moderat budsjett.

Vi prøver jo å få med oss det som skjer hjemme også, og med nettilgang er jo det litt enklere. Snø har blitt sett skjønner jeg, og regjeringa skal bruke mer penger enn før. Carsten er flinkest i Skal vi danse og Anna Anka er frykelig blond. Ellers noe jeg har gått glipp av? Let me know :)

Media - på godt og vondt

Media opptar mye av livet mitt, og jeg er en ivrig bruker av de fleste medier. Men, dette er et kjærlighetsforhold på både godt og vondt.

På den ene siden er dette min viktigste informasjonskilde, og nysgjerrig som jeg er så er det voldsomt mye informasjon jeg henter og bruker fra både internett, tv, aviser og blader. Jeg er i løpet av en dag innom både 7 og 8 nettaviser, jeg leser ofte papirutgavene i tillegg, jeg hører radio, ser tv og rett som det er leser jeg også kulørt ukepresse. I tillegg har jeg jobbet mange år i media selv, og elsker muligheten til å få betalt for å være nysgjerrig og kunnskapssøkende. På den andre siden misliker jeg sterkt det jeg ser på som en stadig forskyvning av balansegangen mellom det å gjøre en god journalistisk jobb og det å beholde en viss etikk- og moralstandard.

Som journalist forholder man seg til det som til en hver tid er den gjeldene konsensus for hvor grensene går i tillegg til de skrevne reglene. Men, det er den økende tendensen til sensasjonsjournalistikk i hele mediasamfunnet jeg misliker. Avisenes opplag synker, annonseinntektene går ned hos de aller fleste bedriftene og mange har måtte ty til nedskjæringer og kutt. Kravene til en forside som selger eller en hovedsak som fanger publikums interesse øker stadig, og med dette kan det virke som grensene for hva som er tillatt og ikke flyttes. Og etter min mening - ikke mot det bedre.

Medias hovedoppgaver er å informere, å fortelle historier og å oppdatere. Mange ganger bruker de også denne muligheten til å prøve å påvirke. Vi har jo nettopp hatt valg i Norge, og hos meg er det er ingen tvil om at det finnes få - om ingen - politisk nøytrale journalister. Og vi lar oss påvirke. Vi vil bli påvirket. Og nettopp derfor er grenser viktig.

En sak som det har vært skrevet mye om de siste dagene, dessverre, er den tragiske hendelsen på Skreia, min hjembygd, der en mann tok livet av sin kone. Fordi jeg kjenner mange som er påvirket av denne saken, har jeg også fulgt ekstra med i nettmediene, selv om jeg befinner meg på andre siden av jordkloden. Mye har vært skrevet og ment, skyld har blitt fordelt ut til flere og overskriftene har vært store. I en slik sak - så åpenbar tragisk - synes jeg ofte informasjonen som kommer ut og intervjuobjektene som slipper til burde ha vært silt med litt mer omhu. Det kan virke som det er viktigere å finne en ny og helst egen vinkling, enn å faktisk informere. I tillegg skal man helst ha saken først. At en privatetterforsker får lov til å henge ut "politiet på Toten" med store bokstaver i alle avisene, og mene at de er inkompetente som ikke klarer å ta en telefon, synes jeg er unødvendig og taktløst. Jeg vet ikke hvor skylden ligger i denne saken og det er heller ikke poenget. Poenget er at det har skjedd en tragisk hendelse, der mange familier og et helt lokalsamfunn er påvirket på en eller annen måte. Og det faktum står seg uavhengig av skyld. Det er mange som følger med på disse oppslagene og blir selvfølgelig påvirket av det som skrives og fortelles. Politi og helsevesen bruker nå tid på å finne ut hva som kunne vært gjort annerledes og hvordan, for det er deres jobb. Men, for mange vil ikke resultatene av disse undersøkelsene bety noe som helst, for media har allerede bestemt hvor skylda ligger. Og kanskje har de rett i denne konkrete saken, men kanskje ikke …

Paradis, 1.kapittel

Her er vi naa ... En god porsjon flaks, gode internettkunnskaper og billigsalg sendte oss til et hotell med fem (5!!!) stjerner. Man faar det ikke mye bedre.

Gjør det vondt, har du ikke trent nok ...

Ai, fytti smerte og fandens tippoldemor. Vi har trent. Ikke så mye. Ikke så lenge. Men, når det er flere måneder siden sist man trente, så vil det nødvendigvis gjøre litt vondt. Eller mye. Forskjellen på gutter og jenter er at når gutter ikke trener blir de mindre, tynnere og mer pinglete. Når jenter ikke trener blir de større. Dette er blodig urettferdig, men sånn er nå uansett ståa i vår lille familie på to. Mannfolket (som en gang var en muskelbunt på 98 kg) synes han har blitt litt puslete når han nesten må hoppe på badevekta for å komme opp i 80 kg. Og jeg da, jeg har "lagt meg ut litt", som det så fint heter. Dette har vi nå tenkt å bruke denne reisa vår til å gjøre noe med. Og alle som har startet opp å trene veit hvor kjipt det er i starten. Vi har nå hatt to joggeturer denne uka, med litt sit-ups og push-ups og faktisk et par bakkedrag innlagt. Og det gjør vondt. Over alt. Men, det blir jo bedre på sikt. Ikke sant..?

Kjærlighet

30 år og like blid

Det er visst ikke slik at man våkner opp 30 og totalt forandret. Trodde det jeg. Det føles faktisk mistenkelig likt 29, eller 26 for den saks skyld. Bortsett fra at jeg er forlovet da :). Det var jeg ikke som 26, og bare en halv dag som 29 (ganske smart den mannen som skjønte at det var lurt å fri FØR jeg fylte 30!). Snart skal jeg legge ut bilde av ringen jeg fikk også. Den skal bare tilpasses først. Pølsefingre. De har visst ikke det i Sydney. Det har jeg :)

Glede og kjærlighet!

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Foto: Ulf Emil Rakvaag

I anledning at jeg nærmer meg 30 med stormskritt (jeg er 29 51/52 ca), er det vel på sin plass å snart finne ut hva jeg skal drive med resten av livet. La oss se på hva jeg har vært og gjort så langt i livet:

- Gårdsarbeider, avdeling grønnsaker på ymse gårder

- Regnskapsmedarbeider, Rema 1000 (2 uker, sommerjobb)

- Registreringsmedarbeider, Fiskerimessa i Trondheim

- Promotion babe for Solo+

- Kontorarbeider, Byåsen håndball

- Kontorarbeider, Norges håndballforbund RMN (sjef for hallutleie)

- Psykologistudent (grunnfag, jepp det het det i gamle dager)

- Fysioterapistudent (halvgjort er velgjort)

- Prosjektmedarbeider, Landsturneringen for utviklingshemmede 2001 og 2005

- Vaskedame, Trondheim Familievernkontor (sommerjobb et par år)

- Sidekick, Radio 1 Frokostshow i Trondheim (1 år)

- Programleder, RadioAdressa sitt frokostshow (1,5 år)

- Håndballspiller på heltid i Spania (1,5 år)

- Programleder og nyhetsanker, TVInnlandet (1,5 år, nedlagt i sommer desverre)

Akkurat nå er jeg kun gratis styremedlem og tanketenker for et spennede prosjekt som vi nok kommer tilbake til :)

Og fra og med tirsdag og 10 måneder framover er jeg verdensomreisende i bag!

Ja, dette ga jo mange svar. Men, til mitt forsvar og til eventuelle potensielle framtidige arbeidsgivere som måtte lese dette, så vil jeg jo si at jeg er i alle fall fleksibel og tilpasningsdyktig :)

Jei jippi jei

Jeg klarte selv! Altså å legge inn sånn telletingedings. Til og med i riktig farge :)

Hvorfor bekymre seg så mye?

Som de fleste andre jenter har jeg en tendens til å bekymre meg en god del. Også over ting som jeg slettes ikke får gjort noe med. I dag foreksempel, ser jeg ut på drittværet og bekymrer meg over regnet som er meldt til lørdag, da vi skal ha stor avskjedsfest på båten. Det går jo greit uansett, men jeg ser jo helst at det blir perfekt ...

Jeg holder egentlig på med å pakke til Turen, den fantastiske, herlige, usannsynlige Turen. Det gir meg en del bekymringer det også. Å pakke til å være borte i 10 måneder er jo umulig, det sier seg selv. Men jeg prøver. Pakker ned i bagen, og opp igjen. Tar ut et par ting. Supplerer med en kjole. Ofrer et belte, ett får holde. Hva med sko? Det er jo håpløst. Jeg trenger joggesko til å trene. Og gore-tex-joggesko til fjellturer. Og sneakers - kun ett par! Havaianas må med - to par. Ta med pensko mon tro? Kan jo være at jeg en eller annen gang i løpet av ti måneder får lyst til å trekke på meg høye hæler. Jeg har veldig lyst til å ta med gladiatorsandalene mine, de er sikkert ute av moten for lenge siden når vi kommer hjem uansett, så de kan sikkert "brukes opp" underveis. Eller som mamma sa om den gamle sofaen i veslehuset. "den kan få slippe nå" :)

En bekymring mindre fikk jeg etter å ha lest dette. Det kan se ut som "folk flest" tar til vettet.

Dagens siste bekymring er restene av firkløverkaka som står og roper til meg fra kjøleskapet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å motstå å spise den opp? Og hvis jeg ikke gjør det, vil noen andre ta ansvar? Vi kan jo ikke kaste den heller ... Og spiser jeg den, blir det hakket mer kjipt å ha på seg kjole på lørdag. Nei, det er jammen ikke lett å være jente. Dessuten blir jeg snart 30, da må jeg vel kanskje gå over til å bli kvinne da. Fillern.

Hipp hurra for Kristian!

Det er tydelig for meg at det har blitt høst nå, for vi har kommet fram til dagene i året der nesten hele familien min har bursdag. Eldstebror Kristian i dag, pappa om to dager og meg selv om 12 dager. I kveld kommer mamma og pappa på besøk til oss (dvs til bror, der jeg også har bodd siden i vår) og jeg har lovet å diske opp med sushi og sprudelwasser. Kan jo ikke bli veldig feil det, dessuten nevnte mamma på at hun kanskje skulle ta med firkløverkake :)

Det er mange som tror det er så innmari vanskelig å lage sushi selv, men det er egentlig veldig enkelt, bare litt tidkrevende. Jeg kjøper som regel sushiris på butikken, på pakka står det også oppskrift på hvordan den skal lages for at den skal bli best mulig. Salma-laks, som du får kjøpt de fleste steder, er den perfekte sushi-laksen. Og selv pleier jeg alltid å ha noen kamskjell og scampi i fryseren, perfekt til sushi! Framgangsmåten på hvordan de ulike bitene lages finnes overalt på nettet.

Og best av alt, jeg må rusle rundt på butikken lenge for å finne alt jeg trenger til i kveld. Jeg koser meg alltid på store og flotte matbutikker :)

Hva skriver man om i første innlegg da?

Jeg føler et skikkelig press forbundet med det å skrive det første innlegget i en personlig blogg. Hva skal til for at noen faktisk blir fanget av det som skrives og har lyst til å fortsette å lese? Det er forsåvidt egentlig ikke så farlig når jeg tenker etter, for skrivinga er jo mest for min egen del. Tærrapi!

Det jo naturlig å skrive om det som opptar en. For min del er det mest reising det dreier seg om for tiden. Kjæresten og jeg reiser 1. september ut i verden på oppdagelsesferd, og kommer hjem neste sommer hvis alt går etter planen. Men, dette skriver vi masse om i vår felles reiseblogg: Beckback Backpack. 

Ellers er det mye valg om dagen. Valgsendinger, debatter, meningsmålinger og avisinnlegg. Man kan jo bli forvirret og oppgitt av mindre. Jeg er forsåvidt ikke så forvirret, jeg har allerede stemt, for jeg er bortreist på valgdagen. Heia Jens! Jeg mener den regjeringa vi har nå er det beste alternativet. Selvfølgelig er det ting som kan og bør endres på for en mer rettferdig fordeling, men det er de jo også i gang med å gjennomføre. Måtte eventuelle høyere makter forby (eller aller helst det norske folk) at Siv Jensen kommer til makten. Makan til en ballesparkende, populistisk, nedlatende mester i hersketeknikker har jeg sjelden sett. Jeg tror og håper at hun faller mer igjennom fram mot valget, og at Frp nok en gang dropper prosentmessig i september.

Jeg er en notorisk leser av alt som heter nettaviser og nyheter (både agurk og vanlig). Den siste tiden har det vært mulig å følge med på rettssaken mot de to norske cowboyene i Kongo. Jeg skriver cowboyer, ikke fordi jeg har noen formening på om de er skyldige eller ikke, men det virker litt sånn cowboyhatt, pistol og bønner på boks hele det opplegget de har drevet med. Uansett om de har drept mannen eller ikke, synes jeg det er synd at de er så til de grader forhåndsdømt, og at rettssaken der nede framstår som en farse. Alle har uansett krav på en rettferdig behandling mener nå jeg.

Det er sikkert ikke meninga at man skal ramse opp alt man mener i ett blogginnlegg. Ikke veit jeg, jeg kan jo ikke dette. Eller forresten, jeg hadde jo en blogg i Adresseavisen for mange år siden, men da ble det jo litt haraball og bråk med enkelte høye herrer i dress og med rumpetaske, så jeg er nok ikke utlært :)