Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Foto: Ulf Emil Rakvaag

I anledning at jeg nærmer meg 30 med stormskritt (jeg er 29 51/52 ca), er det vel på sin plass å snart finne ut hva jeg skal drive med resten av livet. La oss se på hva jeg har vært og gjort så langt i livet:

- Gårdsarbeider, avdeling grønnsaker på ymse gårder

- Regnskapsmedarbeider, Rema 1000 (2 uker, sommerjobb)

- Registreringsmedarbeider, Fiskerimessa i Trondheim

- Promotion babe for Solo+

- Kontorarbeider, Byåsen håndball

- Kontorarbeider, Norges håndballforbund RMN (sjef for hallutleie)

- Psykologistudent (grunnfag, jepp det het det i gamle dager)

- Fysioterapistudent (halvgjort er velgjort)

- Prosjektmedarbeider, Landsturneringen for utviklingshemmede 2001 og 2005

- Vaskedame, Trondheim Familievernkontor (sommerjobb et par år)

- Sidekick, Radio 1 Frokostshow i Trondheim (1 år)

- Programleder, RadioAdressa sitt frokostshow (1,5 år)

- Håndballspiller på heltid i Spania (1,5 år)

- Programleder og nyhetsanker, TVInnlandet (1,5 år, nedlagt i sommer desverre)

Akkurat nå er jeg kun gratis styremedlem og tanketenker for et spennede prosjekt som vi nok kommer tilbake til :)

Og fra og med tirsdag og 10 måneder framover er jeg verdensomreisende i bag!

Ja, dette ga jo mange svar. Men, til mitt forsvar og til eventuelle potensielle framtidige arbeidsgivere som måtte lese dette, så vil jeg jo si at jeg er i alle fall fleksibel og tilpasningsdyktig :)

Jei jippi jei

Jeg klarte selv! Altså å legge inn sånn telletingedings. Til og med i riktig farge :)

Hvorfor bekymre seg så mye?

Som de fleste andre jenter har jeg en tendens til å bekymre meg en god del. Også over ting som jeg slettes ikke får gjort noe med. I dag foreksempel, ser jeg ut på drittværet og bekymrer meg over regnet som er meldt til lørdag, da vi skal ha stor avskjedsfest på båten. Det går jo greit uansett, men jeg ser jo helst at det blir perfekt ...

Jeg holder egentlig på med å pakke til Turen, den fantastiske, herlige, usannsynlige Turen. Det gir meg en del bekymringer det også. Å pakke til å være borte i 10 måneder er jo umulig, det sier seg selv. Men jeg prøver. Pakker ned i bagen, og opp igjen. Tar ut et par ting. Supplerer med en kjole. Ofrer et belte, ett får holde. Hva med sko? Det er jo håpløst. Jeg trenger joggesko til å trene. Og gore-tex-joggesko til fjellturer. Og sneakers - kun ett par! Havaianas må med - to par. Ta med pensko mon tro? Kan jo være at jeg en eller annen gang i løpet av ti måneder får lyst til å trekke på meg høye hæler. Jeg har veldig lyst til å ta med gladiatorsandalene mine, de er sikkert ute av moten for lenge siden når vi kommer hjem uansett, så de kan sikkert "brukes opp" underveis. Eller som mamma sa om den gamle sofaen i veslehuset. "den kan få slippe nå" :)

En bekymring mindre fikk jeg etter å ha lest dette. Det kan se ut som "folk flest" tar til vettet.

Dagens siste bekymring er restene av firkløverkaka som står og roper til meg fra kjøleskapet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å motstå å spise den opp? Og hvis jeg ikke gjør det, vil noen andre ta ansvar? Vi kan jo ikke kaste den heller ... Og spiser jeg den, blir det hakket mer kjipt å ha på seg kjole på lørdag. Nei, det er jammen ikke lett å være jente. Dessuten blir jeg snart 30, da må jeg vel kanskje gå over til å bli kvinne da. Fillern.

Hipp hurra for Kristian!

Det er tydelig for meg at det har blitt høst nå, for vi har kommet fram til dagene i året der nesten hele familien min har bursdag. Eldstebror Kristian i dag, pappa om to dager og meg selv om 12 dager. I kveld kommer mamma og pappa på besøk til oss (dvs til bror, der jeg også har bodd siden i vår) og jeg har lovet å diske opp med sushi og sprudelwasser. Kan jo ikke bli veldig feil det, dessuten nevnte mamma på at hun kanskje skulle ta med firkløverkake :)

Det er mange som tror det er så innmari vanskelig å lage sushi selv, men det er egentlig veldig enkelt, bare litt tidkrevende. Jeg kjøper som regel sushiris på butikken, på pakka står det også oppskrift på hvordan den skal lages for at den skal bli best mulig. Salma-laks, som du får kjøpt de fleste steder, er den perfekte sushi-laksen. Og selv pleier jeg alltid å ha noen kamskjell og scampi i fryseren, perfekt til sushi! Framgangsmåten på hvordan de ulike bitene lages finnes overalt på nettet.

Og best av alt, jeg må rusle rundt på butikken lenge for å finne alt jeg trenger til i kveld. Jeg koser meg alltid på store og flotte matbutikker :)

Hva skriver man om i første innlegg da?

Jeg føler et skikkelig press forbundet med det å skrive det første innlegget i en personlig blogg. Hva skal til for at noen faktisk blir fanget av det som skrives og har lyst til å fortsette å lese? Det er forsåvidt egentlig ikke så farlig når jeg tenker etter, for skrivinga er jo mest for min egen del. Tærrapi!

Det jo naturlig å skrive om det som opptar en. For min del er det mest reising det dreier seg om for tiden. Kjæresten og jeg reiser 1. september ut i verden på oppdagelsesferd, og kommer hjem neste sommer hvis alt går etter planen. Men, dette skriver vi masse om i vår felles reiseblogg: Beckback Backpack. 

Ellers er det mye valg om dagen. Valgsendinger, debatter, meningsmålinger og avisinnlegg. Man kan jo bli forvirret og oppgitt av mindre. Jeg er forsåvidt ikke så forvirret, jeg har allerede stemt, for jeg er bortreist på valgdagen. Heia Jens! Jeg mener den regjeringa vi har nå er det beste alternativet. Selvfølgelig er det ting som kan og bør endres på for en mer rettferdig fordeling, men det er de jo også i gang med å gjennomføre. Måtte eventuelle høyere makter forby (eller aller helst det norske folk) at Siv Jensen kommer til makten. Makan til en ballesparkende, populistisk, nedlatende mester i hersketeknikker har jeg sjelden sett. Jeg tror og håper at hun faller mer igjennom fram mot valget, og at Frp nok en gang dropper prosentmessig i september.

Jeg er en notorisk leser av alt som heter nettaviser og nyheter (både agurk og vanlig). Den siste tiden har det vært mulig å følge med på rettssaken mot de to norske cowboyene i Kongo. Jeg skriver cowboyer, ikke fordi jeg har noen formening på om de er skyldige eller ikke, men det virker litt sånn cowboyhatt, pistol og bønner på boks hele det opplegget de har drevet med. Uansett om de har drept mannen eller ikke, synes jeg det er synd at de er så til de grader forhåndsdømt, og at rettssaken der nede framstår som en farse. Alle har uansett krav på en rettferdig behandling mener nå jeg.

Det er sikkert ikke meninga at man skal ramse opp alt man mener i ett blogginnlegg. Ikke veit jeg, jeg kan jo ikke dette. Eller forresten, jeg hadde jo en blogg i Adresseavisen for mange år siden, men da ble det jo litt haraball og bråk med enkelte høye herrer i dress og med rumpetaske, så jeg er nok ikke utlært :)