Hvit måned oppsummert

Innledning: Jeg (og delvis PE) startet 1. novemeber på en plan om å ha en sunn, hvit måned. Det skulle ikke drikkes alkohol, spises drittmat, godteri eller andre søtsaker. Hvordan har nå det gått?

Kjerstis resultater:

Drittmat: En halv liten pizza en kveld. En bit hund eller katt ved et uhell.

Alkohol: 5 store øl avslutningskvelden i Beijing, 5 små øl fredagen i Halong Bay, 2 glass vin og 2 mojitoer lørdagskvelden på Cat Ba Island og 5 små øl fredagen i Hoi An.

Søtsaker: En crème brûlée en kveld og en halv sjokolademoussekake en annen kveld til dessert.

Godteri: Ikke noe, nada, none, null, zip, zero!

Drøfting: Vel, helt uskyldshvit har ikke måneden vært, men ferie og tilgang tatt i betraktning er det jammen ikke langt unna! Alkoholinntaket høres kanskje ikke så veldig bra ut, men det er så fort gjort på ferie og når ølen koster 4 kroner, å drikke det til maten nesten hver dag og det har jeg ikke gjort en eneste dag! Langt unna normal backpacker-stil i alle fall.

Konklusjon: Jeg vil si det er nesten godkjent. Veldig bra på mat og godteri, ikke helt hvitt alkoholmessig, kanskje mer eggeskallsfarget eller beige. 3-4 kilo i minus :)

Sjekk ut de nye klærne våre!

Vi har blitt målt og vurdert, vi har tegnet og forklart og til slutt sto vi der med en bunke nye klær. Hoi An er en skredderby, og jammen har vi skreddet oss. Resultatet finner du på BeckBack-bloggen!

Jeg har ikke klaus!

I dag har vi vært og sett på Cu chi-tunnelene som ble brukt av den vietnamesiske motstandsbevegelsen (Viet Cong) under Vietnamkrigen. Dette er et nettverk av små underjordiske ganger de smatt ned i hver gang bombene fra amerikanerne nærmet seg. Det vi ser på bildet her er fra den delen av tunnelene med best (!) plass. Det er ca 1.20 høyt her, og ikke spesielt bredt. Jo dypere de kom, jo mindre plass fikk de. Vi fikk prøve oss på deler av nettverket, ca 140 meter i gåsegang. Det var mørkt som natta, vi så virkelig ikke en døyt, og måtte føle oss fram langs veggene. Det var veldig spennende, litt slitsomt, ekstremt varmt og ikke skummelt! Tøff, ja :)

Jammen, dette gikk jo veldig så bra!

Nyfrisert. Og grunnen til all sminka og kjolen, kan du snart lese mer om på BeckBack-bloggen.

Det viste seg at det virkelig var unødvendig å grue seg til å gå til frisøren her i Vietnam. Etter litt research og en magefølelsesjekk, valgte vi å dra til Color Haus hair studio. De skulle være veldig gode på farge, noe som passet bra ettersom jeg hadde et voldsomt behov for å bli kvitt en gruelig stygg ettervekst i tillegg til klipp av slitte tupper. PE har bare veldig mye hår og trengte en skikkelig runde med tynnesaksa. Inn kom vi, time fikk vi på flekken og etter det ble det bare bedre. Tre ulike frisører/stylister var innom håret mitt og gjorde sin greie; to damer og ei skrulle, alle tre vannvittig dyktige og trivelige. Engelsk snakket de også, så det var ikke noe problem å forklare hva jeg ønsket. Og ikke minst, så var alle veldig fine på håret. Trygghetstegn. Vi ble enige om en mørkebrun grunfarge med litt lysere folie-highlights, en god kur mot sytrådtørt hår og klipp, vask og føn. Et kvartes hodebunnsmassasje under vasken inngikk visst også - deilig! Et par timer seinere gikk jeg ut av salongen mer fornøyd enn jeg noen gang har vært etter et frisørbesøk. Kjempefornøyd. Tror ikke jeg hadde fått bedre, mer gjennomført behandling hos Jan Thomas en gang. Og best av alt - hele moroa kom på 422 NOK. Haha.

Klippe, klippe, sa kjerringa

Å gå til ny frisør er alltid like skummelt, men noen ganger er man bare nødt. Som nå. Problemet er at det ikke bare er snakk om å finne en ny dyktig frisør. Jeg må finne en ny dyktig frisør, som også forstår engelsk OG har vært borti ikke-asiatisk hår tidligere. Interessant. Heldigvis er det flere enn meg som har hatt samme problemet i Ho Chi Minh, så det finnes noen forslag på salonger på internett, men det er jo ikke godt å vite hvordan det blir. Jaja, noen sjanser må man ta her i livet. Jeg kommer med update på resultatet så fremt jeg ikke er opptatt med krampegråt i fosterstilling.

Alltid seint ute

Kanskje en litt merkelig overskrift for dere som kjenner meg godt, men tanke på at jeg alltid er alt for tidlig ute til alt som skal skje, men det er ikke fysisk oppmøte jeg snakker om. Nope. Det er internett. Jeg bruker internett mye og blir fort hekta på ting, men hver gang jeg føler at jeg begynner å bli skikkelig "god" på noe, er det allerede noe nytt som har dukket opp og er mye bedre.

Etter å ha brukt e-post og msn ei god stund, og blitt ganske flink også, var det noen som fortalte meg at MySpace var noe man ikke kunne la være å bli medlem av. Neivel tenkte jeg og opprettet en enkel profil. Jeg forsto vel raskt at dette nok var et mer nyttig verktøy for de som vil ha musikken sin ut til folket, men det var jo litt artig å finne igjen gamle kjente også. Og etter relativt lang tid begynte jeg faktisk å få litt sansen for og teken på det.

Men ... da var plutselig MySpace ut. Facebook var det nye store nå, ble jeg fortalt. - Hva pokker er nå Facebook, tenkte jeg (dette var litt før det ble livsviktig i Norge, og det sto ikke så mye om det i media ennå), men skjønte jo at jeg måtte prøve. Jeg følger jo med i tiden, forventer jo effektivitet. Etter en litt trang start kom jeg etterhvert i siget, og Facebook ble en del av hverdagen. Etter dette har Facebook stadig utviklet seg, stadig blitt bedre og spesielt når man bor i utlandet eller reiser er det en super måte å holde kontakten med folk hjemme på (dette sier jeg selvfølgelig ikke for å forsvare alle timene med Mafia Wars, Farmville eller poker, men det er en måte å holde kontakten på det også - jeg fertilizer jo tross alt mine venners crops).

Og så kom Twitter. Forbanna greia som jeg ikke får teken på. Jeg har selvfølgelig prøvd, men får det liksom ikke til å svinge. Og ikke nok med det. Før jeg har fått muligheten til å gi Twitter en siste sjanse, så fikk jeg i dag høre at det er Google Wave som er "the big shit" om dagen. Så nå har jeg da et kjempeproblem. Skal jeg først bli god på Twitter, for så å finne ut hvordan jeg skaffer meg tilgang til og bruker Google Wave, eller skal jeg hoppe rett på den nye hypen? Eller, tør jeg, eller kan jeg, være litt gæær´n, og se at dem bare glir forbi ...?

Per-Erik - Kjersti 10 - 0

Foto: seierherren Per-Erik

Aaaarrrg! Jeg har i lang tid innbilt meg selv at jeg er relativt flink i de fleste ballspill. I alle fall flink nok til å lett slå en kreativ datanerd og musiker av en kjæreste i hva det måtte være av spill som inneholder baller, kuler eller andre runde objekter. En av de første kveldene vi møttes spilte vi faktisk biljard, og jeg mener bestemt å huske at jeg var laaangt bedre enn han (eller så var det at min promille var hakket lavere enn hans, men sånne detaljer henger vi oss ikke opp i). I kveld har vi tatt opp igjen biljardtråden, og sjelden har jeg gått på større nederlag ... 10 runder ble gjennomført i 2. etasje på den svært populære og kule restauranten/baren Tam tam café, og ALLE ble vunnet av Per-Erik. Det var liksom ikke close en gang. Siste runden klarte jeg å få den svarte ned i det riktige hullet, men jammen meg føyk den hvite etter. Fy, veldig! Heldigvis har jeg (tilsynelatende) blitt en mye bedre taper på mine eldre år, men ååååå.

Jeg er en pinglete tøffing

- Juu want morobaaik? Svaret til hver og en av de utallige mopedutleiemenneskene her i Vietnam, er et klart og tydlig nei. Etterfulgt av en "jeg tror du er fullstendig tullete som tror at jeg skal kjøre moped i denne galskapen av trafikk dere har her i landet"-tanke. Trafikken har jeg forsåvidt beskrevet tidligere, her. Jeg må nok innrømme at jeg har en iboende skepsis til alt som går fort og spesielt på to hjul også hjemme i Norge, men spesielt her som det ikke finnes en trafikkregel å oppspore what so ever, er jeg relativt bittelitt livredd. Mindre redd ble jeg ikke da skreddern min rakte meg en hjelm tidligere i dag, og meddelte at jeg skulle hoppe bakpå hennes scooter for å kjøre bort til der alle sydamene hennes holdt til, da det ville være enklere for de å tilpasse kjolen min mens den satt på min kropp. Litt blank i øya og med millioner av "worst case scenarios" i hodet spurte jeg om ikke Per-Erik kunne bli med også (tross alt greit med et par ekstra øyne for at kjolen skal bli finest mulig), men det måtte jeg skjønne at ikke gikk an, for det var jo bare plass til to voksne mennesker på motorbiken hennes. Okei, er det sånn jeg skal dø, tenkte jeg, før stoltheten tok over og jeg hufsa opp kjolen og satte meg overskræfs bakpå (jeg kunne rett og slett ikke fortelle en vietnameser at jeg var redd for å kjøre moped, hun ville jo trodd jeg var idiot). Det viste seg at det slettes ikke var skummelt å sitte bakpå, det var faktisk ganske så moro skal jeg innrømme, og enda morsommere var det å se 6-7 minidamer i et lite hull i veggen av ei systue, trylle fram den ene flotte kreasjonen etter den andre på null komma niks.

Kjolene ser ut til å bli fine, og i morra har jeg blitt enig med Per-Erik om at vi skal leie oss et par mopeder og cruise litt rundt for å ta bilder. Og, viktigst av alt: vi har funnet en svenske som bor her og driver restaurant, så på én dags varsel kan han diske opp med svensk mat. Så i morra kveld skal vi spise kjøttboller i brun saus med potetmos og tyttebærsyltetøy. Noen ganger er livet bare helt perfekt.

Nye lokale talenter

Fant en til jeg, gitt. Tror han er fra Øverskreien han her.

Okei, én til da, men dette blir den siste. Fantastisk artig!

Slækkedag

Det som er så deilig med å reise så lenge som vi gjør, er at vi trenger ikke på død og liv gjøre noe hele tida. Er man på ferie i bare ei uke vil man få mest mulig ut av dagene - det trenger ikke vi! Og heldigvis for det. Vi spiste middag på en vannvittig tøff restaurant i går, og etterpå satte vi oss nede i baren tilhørende samme sted. Der ble det både 5 og 6 øl, og kanskje enda en (so much for hvit måned, men jeg har ikke spist godteri da!!), alle disse for den nette sum av 50 kroner. Skummelt. Dermed ble dagen i dag noget rolig. Vi hadde skredderavtale klokka 3 og skomakeravtale klokke 4 (jada, skreddersydd skal det være), men utenom det ikke en døyt på timeplanen. Jeg brukte mye av min "gjøre ikkenoetid" på Youtube. Jeg blir like stolt hver gang jeg ser sambygdinger imponere på tv.

Veldig moro live og veldig moro på skjerm. Vi har funnet ut at vi faktisk akkurat rekker ekstrauka til Urbane Totninger neste sommer (gitt at de faktisk spiller ei uke ekstra også til sommern, og det må de jo), så det gleder vi oss til.

Her er en annen kar som alltid imponerer. Kan det bli bedre enn dette da, KnutA?

Ah, deilig med litt god underholdning på en slækk dag. Deilig med litt totning. Og godt med Cola Light. Masse Cola Light ...

Frogger - in real life

Husker du det gamle dataspillet Frogger fra 80-tallet? Du skulle lede en frosk over veien og unngå at den ble overkjørt av biler som kom i begge retninger. Akkurat slik er det å krysse veien i Hanoi. Bortsett fra at det i tillegg til biler også er et lass med scootere, sykler og ymse andre framkomstmidler. Det er faktisk fotgjengerfelt enkelte steder her, men de teller ikke, så det er bare å begi seg ut i det. Jeg har funnet ut at trikset er å vise klart og tydelig hvor du er på vei og stole på de som kjører - de kan denne trafikken! De sikter på rumpa di (heldigvis, da ser de meg i alle fall) og forventer at du beveger deg framover. Så langt har det fungert, og denne frosken lever ennå.

Gooooood morning Vietnam!!

Ah, så deilig å komme til Hanoi! Folk maser og tuter og skal selge deg ting her også - men de gjør det med et smil! Maten er god, folka er fine, gatene er spennende, været er deilig, vi er glade og livet leker. Stort bedre enn dette kan man ikke ha det.

Vanskelig å være utlending

Etter å ha vært litt over to måneder på reisefot, og spesielt tre uker i Kina, får jeg stadig mer forståelse for hvor utrolig vanskelig det må være å komme til Norge som innvandrer. Selvfølgelig er det å umulig å sammenlikne det å være på ferie noen uker i et fremmed land med det å faktisk prøve å få innpass i et nytt samfunn, men vi har fått føle bittelitt på fremmedfryk og hat. Spesielt i Beijing var det vanskeligere å være turist enn noe annet sted vi har vært. Du får rett og slett følelsen av at de som bor der ikke liker deg.

Ikke er det lett å få taxi, de rister på hodet og tar med kineseren som står ved siden av deg i stedet. "Alle" prøver å lure oss for penger, om det så er kjøpmannen på gata, taxi-sjåføren, klesselgeren eller svært hyggelige mennesker som tilbyr seg å vise deg rundt, og før du veit ordet av det har du drukket te i onkelens tehus og sitter igjen med ei veeeldig stor regning. Du blir oversett i køen på postkontoret og butikken, og høster stygge blikk overalt. En veldig uvanlig og ubehagelig følelse. Jeg ser på meg selv som stort sett snill og grei, og det at noen antar at jeg er en dritt, eller bare ikke liker meg på grunn av hudfargen min er bare veldig veldig kjipt. Tenk på de som har det sånn hele livet. Huff.

30 hvite dager

Jeg ble så påvirket av den rene, pene snøen som falt over Beijing i dag tidlig, at jeg bestemte meg for å behandle kroppen min pent i 30 dager. Ikke noe alkohol, godteri eller junk food! Kunne selvfølglig dratt det lenger og kuttet ut alt som heter karbohydrater, men nesten all mat her er basert på ris eller nudler, så det ville nok blitt litt vanskelig ... Og hvorfor gidde å blogge om dette, tenker du? Fordi da blir presset større til å klare det selvfølgelig :)